Et lite “set back”
I dag er det en uke siden jeg brakk armen rimelig brutalt på turnoppvisning. Jeg så virkelig ikke denne komme. Sommeren skulle være stappfull med travle øvinger og to turneer med to forskjellige forestillinger. Den ene var Dålle - den sørsamiske barneforestillingen som jeg lager i samarbeid med Aske Produksjoner, og den andre var Eivind Bolt - et musikalsk fortellerteater om svartedauden og huldra, som er min helt egen produksjon som jeg gjør i samarbeid med faren min, Jan Egil Eilertsen.
Men på ett eneste sekund gikk dette i grus. Jeg var klar til å ta en kjempesats og hoppe inn i en megatravel sommer som freelance skuespiller og teaterskaper, men en sats kan visst være mer fatal enn man skulle tro. På en måte vet jeg akkurat hva som skjedde, samtidig som jeg ikke skjønner noen ting.
Vi skulle ha sommeravsluttning for Lillehammer Turnforening. Jeg var gira på å organisere arrangementet skikkelig bra denne gangen. Jeg fikk hjelp til å sette opp lydanlegg i hallen så vi hadde balansert lyd fra begge kanter, jeg hadde fått inn mange foreldre som ville bidra med kafe, og folk hjalp til med å sette opp stoler og utstyr. Jeg hadde full tillitt til at dette skulle bli perfekt. Det eneste jeg trengte å være obs på var at ingen av barna skulle skade seg mens de turna, men vi trenere passer jo på så det er egentlig ikke noe å bekymre seg over. Så hvorfor ikke toppe det hele med å bli med på den siste oppvisningen med konkurranseturnerne, tenkte jeg? Det er jo ikke noe stress. Det er bare gøy!
I andreserie bestemte jeg meg for å ta gullserien min, som jeg aldri feiler på. Den er forholdsvis enkel men imponerer de som ikke har sett så mye turn før: salto-araber-flikk-back. Jeg var ikke nervøs en gang. Uten å ha en anelse om det hoppet jeg rett inn i flere uker med smerte. Jeg løp mine tre faste skritt, satset, tok en inngangssalto og fortsatte videre i araber, men da høyre hånda traff airtracken i araberen så jeg med skrekk at den brakk midt på underarmen. Jeg rakk å se sjokket før smerten traff. Jeg rakk til og med å legge meg på ryggen på gulvet ved siden av airtracken og se armen ligge i en merkelig s før jeg kjente smerten. Men skriket av sjokk som kom ut av meg var en stemme jeg nesten ikke kjente igjen. Jeg forstod ingenting. Jeg falt jo ikke. Hadde ikke armen brukket så hadde jeg jo gjennomført hele serien.
Jeg hørte noen spørre om jeg trengte is men det var jeg 100% prosent sikker på, at det kom til å hjelpe lite. Jeg ropte “nei, den er brukket”. Jeg merket at de var like forvirret som meg egentlig, og som sendt fra himmelen kom to vakre turnfedre fra publikum og satte seg rundt meg. Den ene var lege og den andre var kirurg. Jeg kjente ingen av dem, men jeg kunne føle meg så mye tryggere når de var der. Kirurgen strakk ut armen min og holdt den på plass mens vi ventet på ambulanse. Jeg er så glad noen holdt tak i den, for det å ligge å se på en deformert slapp arm hele tiden mens man venter på ambulanse, det har jeg faktisk ikke mage til.
Jeg er så takknemlig til alle som hjalp meg, og for alle fine meldinger jeg har fått i ettertid. Jeg er jo lei meg for at det ble jeg som ødela arrangementet så grundig, men det er selvfølgelig ingen som klandrer meg, og selv om det var litt flaut å brekke armen av å turne foran så mange så må man nå bare stå i det.
Jeg er også veldig takknemlig til alle de gode sjelene på sykehuset som hjalp meg. De gav meg operasjon, de gav meg omsorg, tørket noen tårer når jeg var redd eller hadde vondt. - Jeg mener… Jeg vet ikke med deg, men jeg blir litt stressa når jeg får høre at de skal åpne opp armen min og skru den sammen med metallplater på flere steder. Jeg får nesten dårlig samvittighet for at jeg må utsette kirurgene for noe så kvalmt. Men jeg synes narkosen er skumlest, og det er sikkert mange som synes at det er dumt, men for meg så skjønner jeg ikke, for mens de kutter og skjærer og skrur i meg, hvor er jeg? For i mitt hode er det ikke det samme som å sove. For når man sover så drømmer man, også våkner man litt nå og da. Men i narkose er det ingen drømmer og jeg kjenner ingenting, så hvor er jeg da?
De sier at narkose er som en behagelig søvn, men jeg gråt i panikk selv før jeg skjønte at jeg hadde begynt å våkne. De trillet meg bortover en korridor og jeg ante ikke hvor jeg hadde vært. Jeg roet meg jo selvfølgelig når jeg kunne føle meg trygg på at jeg eksisterte igjen, men mye hadde skjedd med meg mens jeg var borte, og jeg er glad jeg ikke var tilstede selvfølgelig! - Men kroppen min vet nå noe jeg ikke vet. Den vet hva som har skjedd og hvordan det var, og på umerkelig vis vil den ikke gi meg fred. Det betyr ikke at jeg ikke er takknemlig for operasjonen, for uten den kunne jeg aldr blitt bra, men det er jo flere sider av alt.
Alt i alt hadde jeg en utrolig positiv opplevelse på sykehuset, og jeg sitter igjen med en respekt jeg ikke kjente før. For nå vet jeg hvilke helter de er og hvordan de møter opp på jobb for å gi sin fulle oppmerksomhet til noen som desperat trenger dem. Enten det er å gjøre de store kirurgoppgavene eller om det er å gi omsorg og trygget.
Sommerturneene mine er jo nå umulige å gjennomføre og det er jo veldig trist. Jeg går glipp av både erfaringer og inntekt, men skal passe på å trekke nok læring fra situasjonen jeg er i nå, til at det ikke skal bli forgjeves. Dålle-produksjonen har ordnet med “stand in” for meg og vi ringes jevnlig så jeg fortsatt får fulgt prosessen. Eivind Bolt-turneen utsettes på ubestemt tid. Jeg må først finne ut når jeg kan spille fiolin igjen, men her også må jeg tenke at jeg skal gjøre det beste ut av det. Kanskje jeg får mulighet til å gjennomarbeide forestillingen enda bedre. Jeg har jobbet på og av med den forestillingen siden 2019, men virkelig godt arbeid trenger tid. Akkurat som at en virkelig elsket og virkelig brukket arm trenger tid.
En tegning fra en liten turner
Tusen takk, Hedda <3 Jeg smilte i hjertet mitt da jeg fikk denne.
