To raske oppdrag
Jeg ble ganske glad da jeg ble spurt om å synge på en gudstjeneste for konfirmanter for litt siden. Det er lenge siden sist. Det er ikke det at jeg synger for et særlig takknemlig eller beundrende publikum når jeg synger for konfirmanter, men jeg er glad i å gjøre det like vel. Det varmer hjertet mitt å synge dem et budskap om selvverd som de trenger å høre. Og jeg tror noen lytter, selv om andre liker å gi meg et tydelig blikk som skal få meg til å innse hvor vanvittig teit jeg er. Men det går bra, haha - jeg vet det ikke har noe med meg og gjøre, og jeg vet at ungdommer gjør dette som en beskyttelsesstrategi for å skjule sin egen usikkerhet.
Jeg husker jo godt hvordan jeg følte det, den dagen jeg satt der som ny konfirmant. Jeg husker hvem som sang, og jeg ble veldig glad i henne i løpet av konfirmanttiden, men der og da syntes jeg hun var SYYYYKT teit. Men likevel så merket jeg at jeg trivdes. Jeg likte de fine sangene og jeg ville synge med på allsangene. Men…. jeg turte ikke. For de andre var også veldig ivrige på å vise hvor SYYYYKT teit dette opplegget var. Det er jo helt greit. Jeg tenker ikke at det er noe galt med dette, det er bare naturlig. Og lite visste jeg den gangen at jeg en dag skulle bli en sånn “teiting”, men her er jeg altså.
Teit og stolt.
Rett før denne gudstjenesten fikk jeg en melding med forespørsel om jeg kunne vikariere på dagens Krølletreff, som skulle foregå rett etter det. Jeg sa jo selvfølgelig “ja” selv om jeg ikke fikk tid til å øve. Det gikk jo heldigvis helt bra, ettersom jeg har vikariert på Krølletreff før.
Krølletreff er en samling for barn mellom ett og tre år, som møtes for å høre historier om Jesus og sauen Krølle. Fortellingen inkluderer mange sanger og deltagelse fra de små. Det er et utrolig koselig og hjertevarmt arrangement hvor små barn får møte hverandre i trygge omgivelser.
Jeg er takknemelig for hele den dagen, og syntes det var flott sangeeventyr hele greia. :)
